Skammens vonde sirkel
I situasjoner der vi føler oss underlegne eller har lyst til å gjemme oss i et hull i bakken, er det gjerne skammen som har taket på oss. Skam er en sammensatt følelsestilstand. Mange kaller følelsen å bli flau. Er følelsen akutt, sterk og intens, merker mange at de rødmer og blir veldig selvbevisste. I andre tilfeller er den mer snikete og subtil. Uansett styrke, vil denne følelsestilstanden ha en undertone av selvkritikk eller frykt for at andre skal kritisere oss. Konsekvensen kan være at vi kommer andre i forkjøpet og kritiserer oss selv i stedet. Hvis mønsteret er godt etablert reflekterer vi ikke en gang over at vi gjør det. Det føles bare som om det bare er sånn. Som om de kritiske tankene gjenspeiler virkeligheten.
Skammen kan forstås som en sekundær følelse. Det vil si at den dekker til andre følelser og regulerer atferden vår. Jeg skal nevne to eksempler her, så blir det lettere å forstå hva jeg mener. Først, se for deg et barn som er lei seg og gråter. Har barnet en god relasjon til foreldrene sine, vil barnet oppsøke foreldrene (eller andre det føler seg trygg på) for å få trøst. I en ideell verden opplever barnet å bli møtt med aksept, kjærlighet og trøst og etter hvert blir følelsen godt regulert. Ved gjenntatte episoder blir barnets indre modell av verden oppgradert til at det er greit å være lei seg og det blir også flinkere og flinkere til å trøste seg selv fordi barnet integrerer de gode omsorgspersonene.
I en ikke så ideell verden; barnet er lei seg og gråter, men opplever ikke å bli møtt med aksept, kjærlighet og trøst. Kanskje barnet blir oversett, kanskje det opplever å få kjeft eller bli latterliggjort: "slutt å grine!!" eller "tørk de tårene der!!". Det skal ikke så mange opplevelsene til før barnet opplever at det er feil å være lei seg. Kroppen vil automatisk bli engstelig (angst) når barnet blir trist, og det utvikler ulike bevisste og ubevisste strategier for å håndtere følelsen av tristhet. Her er det gode vekstbetingelser for skammen. I stedet for å bli lei seg, kan barnet bli skamfullt.
Dersom disse vonde mønstrene blir godt etablerte får de gjerne ytterligere konsekvenser. Skammens impuls er å gjemme seg, trekke seg unna, eller gjøre seg mindre enn andre. Vi opplever at noe er "feil" med oss, og at dersom andre får se dette som er "feil" med oss, vil de synes vi er ekle og vi forventer å bli avvist/ foraktet/bli latterliggjort. Som følge av denne frykten kan vi utvikle en fasade rundt det vi opplever som skamfullt, noe som kan føre til at andre opplever at det er vanskelig å komme helt innpå oss. Mange opplever også en form for ensomhet, selv om de er sammen med andre. Som du sikkert har skjønt allerede, disse vonde mønstrene får store konsekvenser for hvordan man har det med seg selv og i ens relasjoner.
Heldigvis er det mulig å komme seg ut av disse mønstrene i ettertid. Her er noen råd på veien:
Bli bevisst på at du kritiserer deg selv, eller at du tillegger andre dømmende tanker om deg. Minn deg selv på at det er tanker, ikke virkeligheten.
Møt deg selv med aksept for hva du enn måtte føle.
Forsøk å skift perspektiv - hva føler du overfor den/de andre, i motsetning til "nå tenker de sikkert ... om meg".
Fortell deg selv at "jeg er bra nok, til tross for at..."
I terapi kommer gjerne slike mønstre ganske tydelig til overflaten og det er en gave. Det gir en mulighet til å jobbe med disse mønstrene mens de spiller seg ut. Da er det ofte lettere å komme under disse mønstrene og få frem det som ligger begravet i underbevisstheten. Det er mulig å bli helt kvitt disse destruktive mønstrene.
