Da panikkangsten lammet “Jenny” (29)


Historien her er skrevet om slik at ikke noen skal kunne identifisere “Jenny”.

Det første anfallet Jenny hadde fullført studiene for noen år siden, fått seg jobb og hadde samboer og alt så egentlig ganske bra ut. I jobben trivdes Jenny brukbart, men opplevde at det var mange arbeidsoppgaver. Hun var heller ikke så glad i å si nei og det hopet seg opp på jobb. Bedre ble det ikke av at det hadde blitt gnisninger i forholdet på hjemmebane. En helt vanlig dag da Jenny var på vei med T-banen til jobb, merket hun noe nytt. Pulsen var litt raskere enn normalt, var hun ekstra stresset i dag? Noe skjedde med sansene til Jenny, alt ble forsterka.

Oppmerksomheten hennes dreide seg mot alt som foregikk i kroppen hennes. Lydene fra T-banen ble øredøvende og skrallet i ørene hennes. Hun la merke til at det begynte å snøre seg i brystet, det gjorde vondt, det var vanskelige å puste. Jenny ble redd og tenkte: “Jeg får ikke luft”. Pusten gikk raskere og raskere og hun begynte å hive etter pusten. Likevel fikk hun ikke nok luft. Synet ble mer tåkete og hele kroppen stod i spenn. Tårene strømmet og Jenny forsøkte å holde seg fast i ryggen på setet foran henne mens hun hyperventilerte. Jenny husker hvordan hun tenkte “Nå dør jeg” og at hun desperat forsøkte å rope etter hjelp.

Jenny fikk hjelp av noen medpassasjerer som ringte 113 og hun kom til legevakt hvor hun ble undersøkt. Legene konkluderte med at hjerte og resten av kroppen fungerte som det skulle. Hun hadde hatt et panikkanfall.

Tiden etter anfallet Jenny ble selvsagt lettet over at alt var bra, men hva var dette panikkanfallet? Hun husket hvordan hun var redd for å dø og hvordan kroppen kjentes ut som om den skulle gå i stykker. Fra denne dagen merket Jenny at noe var annerledes. Andre merket at hun var mer tilbaketrukket, var stille og til tider fjern. I Jennys hode var det mye tankevirksomhet. Grubling og bekymring tok mye av tiden nå. Det gikk ikke mange dager før Jenny fikk et nytt panikkanfall. Denne gangen var det i en butikk med mange mennesker. Selv om Jenny nå visste hva som skjedde var det minst like skremmende. Hun opplevde at hun mistet kontroll over kroppen og følelsene sine. Selv om hun noen dager før hadde hørt at alt var bra med kroppen hennes var det som om fornuften hennes hadde forlatt henne. Reaksjonene i kroppen var minst like intense og hun var redd for at den ikke skulle tåle den sterke påkjenningen. I tillegg merket hun andre rare tanker, “hva om jeg holder på å bli gal?”.

Det nye anfallet gjorde at Jenny begynte å unngå butikker, kjøpesenter, T-bane og andre steder med mange mennesker. Steder der hun ikke kunne komme seg unna. Hun merket at bare tanken på å skulle nærme seg noen av disse situasjonene fikk pulsen til å begynne å stige. Hun var rett og slett livredd for å få nye anfall. Livet til Jenny hadde endret seg drastisk i løpet av kort tid og angsten tok mer og mer plass. Jenny ble sykemeldt da hun ikke lenger klarte å dra på jobb.

Behandlingen Heldigvis hadde Jenny en fastlege som kjente til denne lidelsen og som henviste henne til psykolog. Jenny kom til en meg noen måneder etter de første panikkanfallene. Jeg visste om en oppskrift som med stor sikkerhet ville hjelpe Jenny med panikkangsten og jeg følte meg trygg på at jeg skulle klare å gi henne de verktøyene hun trengte for at hun skulle komme seg ut av denne negative sirkelen som stadig tok mer plass av livet hennes. Behandlingen var imidlertid ikke slik at det bare var å få informasjon og så gikk ting over av seg selv. Til å begynne med forstod ikke Jenny helt hvorfor hun skulle gjøre alle de rare øvelsene og oppgavene, men hun fulgte rådene hun fikk likevel. Etterhvert ga det mer mening, hun merket at hun ble mer robust og kunne utfordre seg mer. Etter kort tid merket Jenny at hun ikke klarte å få panikkanfall selv om hun gikk inn for det. Hun ble overrasket over hvor raskt det gikk å komme seg ut av den onde sirkelen med panikkanfall, helt uten medisiner. Jenny kom tilbake til i arbeid, hun gjenvant sine gamle arenaer og er i dag kvitt angsten. En bonus av dette arbeidet var at Jenny også begynte å ta tak i andre ting som hadde bidratt til å bygge opp stresset i livet hennes. I dag har Jenny blitt flinkere til å sette grenser, hun har ikke angst for å få nye panikkanfall.

Agorafobi og depresjon Historien til Jenny er ganske typisk for hvordan panikkangsten kan komme inn i livet. De fleste forstår ikke hva et panikkanfall er og tolker det fysiske ubehaget som signaler på alvorlig sykdom. Ikke så rart når vi vet at følelser virker i kroppen og kan bli svært sterke. Når panikkangsten først har kommet er det vanlig at den tar mer og mer plass i livet til den det rammer. Mange utvikler det vi på fagspråk kaller for “agorafobi” som betyr frykt for situasjoner der du kan få et nytt anfall. Det er ikke bare anfallene som er skremmende; turer med offentlig transport, menneskemengder, køer osv. blir farlig fordi kroppen begynner å reagere. Mange utvikler også depresjonssymptomer i kjølvannet av panikkangsten fordi livet blir så innskrenket. Men, heldigvis er det god hjelp å få.

Har du eller noen du kjenner symptomer som minner om panikkangst? Du trenger ikke vente på hjelp, vi har alt du trenger – tilgjengelig med en gang.

Utvalgte innlegg
Nylige innlegg
Arkiv
Følg oss
  • Black Instagram Icon
  • Black Facebook Icon

© 2017 Everymind

  • Black Instagram Icon
  • Black Facebook Icon